ARKEN – UTSTILLING

Marit Arnekleiv

Åpning 19. september kl 15.00

Åpen alle dager 19. september til 4. oktober kl. 12.00-16.00

Visning etter avtale 5. oktober – 17. oktober

19. september – 17. oktober vises utstillingen Arken av Marit Arnekleiv på Harpefoss hotell. Dette er tredje og siste del av prosjektet Samleren, Arken og Radioamatøren der utstillingene Samleren og Radioamatøren tidligere i år ble vist på Oppland kunstsenter. Arken er basert på fortellinger om en eneboer som bodde i en improvisert hytte langt inne i Ringebufjellet, mellom Østerdalen og Gudbrandsdalen på 1930-tallet, og i utstillingen viser Arnekleiv en multi-videoinstallasjon med opptak fra stedet der eneboeren bodde. Prosjektet har også et fjerde rom i form av kunstboken Samleren, Arken og Radioamatøren  med kortprosastykker av Eivind Hofstad Evjemo.

 

Utdrag fra boka og samtale mellom Marit Arnekleiv og Else Marie Hagen:

 

EM: […] Gjennom sine fortellinger tok din nevnte onkel deg med til stedet Arken ved Bendikshøgda i Ringebu-fjellet, der det på 1930-tallet bodde en eneboer. Gutten Karsten, en barndomsvenn av din onkel, hadde som oppgave å gå med melk til eneboeren. I dine nye video-opptak fra Arken, foretar du en handling som har utspring i denne fortellingen; du heller melk gjennom et finmasket grid, spent opp på en enkel treramme. Vi ser denne handlingen utført både i pluss- og minusgrader. På en varm dag er melken flytende, mens den i kulden fryser til fast form nærmest umiddelbart. I den opprinnelige historien er melken et bærende element, den skaper kontakt mellom gutten og eneboeren. Video-opptakene dine er konsentrert om melkens møte med de fysiske omgivelsene og dens endring fra flytende til frosset. Anvendt her vil ordene hinne og kontaktflate gå ut på ett: Melken som passerer gjennom silen, fryser til en hinne mot den samme bakken som eneboeren tråkket rundt på. Slik knyttes en eldre historie til filmopptakets nåtid på overraskende direkte vis. Rammen silen er spent opp på, er laget etter målene til én av fem lemmer som utgjorde eneboerens hytte. Til tross for at både rammen og melken er hentet fra en spesifikk historie, blir de ved ditt grep noe annet enn rekvisitter i en gjenfortelling. Man kan kanskje si at du siler den opprinnelige historien gjennom et filter og lar den komme ut som rent ekstrakt, nettopp her hvor den hadde sitt utspring?

 

M: Arken er et åsted, denne gangen for min handling. Melken transformeres og fortellingen med den, og forholdene på stedet er direkte medvirkende i prosessen. Hver enkelt rute i nettingen på ramma blir et potensielt omdreiningspunkt for væsken. Ved plussgrader skjer bevegelsene veldig raskt, melken som helles utover gridet forsvinner umiddelbart igjennom den finmaskede nettingen, er synlig som en dusj inne i trekonstruksjonen en kort stund, før den treffer steinhellene på bakken og til slutt trekker ned i grunnen. Ved minusgrader skjer prosessen mye langsommere; hinnen som dannes på gridet blir en blanding av frosset og flytende væske og tetter nettingen til. En del av melken renner etterhvert ned og hoper seg opp som stivnet masse på steinhellene. Kanskje går det en hel vinter før melken smelter og forsvinner. Prosessen viser endringer og tidsforløp. Melken blir et ladet element som man kan assosiere til næring, kropp, varme eller kulde, og spor i det fysiske miljøet handlingen skjer i, antyder at dette stedet har en forhistorie. Samtidig er ikke historieperspektivet vesentlig her. Video-opptakene er ikke viktige for ivaretakelse av narrativet, men fungerer mer som et uttrekk, slik som radiodukene opptrer i fotografiene.

 

EM: Hvilken rolle spiller da det opprinnelige narrativet? Har det kun betydning i ditt arbeid med å trekke essensen ut av historien, eller ønsker du at også betrakteren skal kjenne fortellingen som ligger til grunn for det man ser?

 

M: Jeg vil at projeksjonene og de øvrige elementene i video-installasjonen skal gi den som ser mulighet til selv å ”plukke og sette sammen”. For noen kan det generere en ny fortelling, for andre kan det fungere mer som en samling inntrykk av ulik karakter og intensitet. Det jeg gjør med narrative her, er det samme som andre historieformidlere gjør; jeg former historien.Jeg tar eierskap i den delen av narrativet jeg finner interessant og bruker det på min måte.

Arbeidsprosessen min har likheter fra ett prosjekt til det neste, og ofte er det et miljø eller et konkret sted som gir startpunktet. Et viktig ledd i prosessen er å gå tilbake til kildene. I Samleren, Arken og Radioamatørener det onkelen min som både ved sin historiefortelling og ved selve livet han levde, gir næring til hvordan prosjektet utvikler seg. Jeg har også hatt stor nytte av å lese Walter Benjamin og tekster skrevet om Benjamins tenkning. Han skriver et sted i Passasjeverket: ”Metoden i dette arbeidet: litterær montasje. Jeg har ikke noe å si. Bare å vise. Jeg vil ikke tuske til meg noe verdifullt og jeg vil ikke forsyne meg av åndfulle formuleringer. Men fillene, avfallet: dette vil jeg ikke gjøre til en del av inventaret, men tvert imot la det komme til sin rett på den eneste mulige måten: å anvende dem.”

 

Vi inviterer til boksamtale om prosjektet lørdag 26. oktober kl. 18.00 på Harpefoss hotell med Marit Arnekleiv og Eivind Hofstad Evjemo!

 

Presentasjon av utstillingene Samleren og RadioamatørenOppland kunstsenter

 

Prosjektet har mottatt støtte fra Kulturrådet, Bildende Kunstneres Hjelpefond, Regionale prosjektmidler for visuell kunst/KIN og Innlandet fylkeskommune.

 

Se utdrag fra boka på ISSUU

http://www.arnekleiv.no