Jeg står på terskelen – Et sorgarbeid i 16 deler
- Ja vi har ikke noen bananer / Yes we have no bananas
- Stedegne arter / Indigenous species
- Siste redningsforsøk / Final rescue attempt
- Sort firkant (tatt bort og erstattet) / Black square (removed and replaced)
- Brutte løfter / Broken promises
- Diamant platå (hvem trenger handling når man har ord) / Diamond plateau (who needs action when you got words)
- Naturlig seleksjon / Natural selection
- Tre satt sammen igjen / Tree reassembled
- Skulptur til en fugl / Sculpture for a bird
- Sandportal (dødens triumf) /Portal in the sands (the triumph of death)
- Stakittgjerde for obsternasige planter / Picket fence for disobedient plants
- Strengeteori (mellom liv og død) / String theory (between life and death)
- Skulptur for et tre som har falt / Sculpture for a fallen tree (a pillow)
- Etterlatenskap av et glasshus) / Remnants from a glass house
- Speilstadie / Mirror stage
- Lavthengende frukt / Low hanging fruit
Gjerdet
Naturen utenfor så på den nye turstien i tre i skogen, og begynte å misunne slektningene inne i strukturen. Her ble trær, løv, gress og mose verdsatt, løselig rammet inn og beskyttet. En slags hellig grunn som ga plantene en følelse av å bli ivaretatt og gitt næring. Den enkle kjensgjerningen at de ikke lenger trengte å bekymre seg like mye for menneskelig inngripen var en lettelse. I århundrer hadde frykten for å bli kuttet ned runnet som en tykk seigtflytende materie gjennom årene deres. For kvae er ikke bare kvae. På samme måte som blod har det et eget potensial til å være godt og dårlig, og noen planter led av en slags kvaeforgiftning på grunn av denne angsten. Andre planter i området hadde forsøkt å komme hjelpende til og begynt å overføre næringsstoffer tilbake til sine syke venner, men til ingen nytte. Resultatet var at hele skogen hadde blitt utarmet. Det var også andre ting å være redd for, som frykten for at den nærliggende elven skulle gå over sine bredder, oversvømme trærne og råtne på rot. Men det hadde ikke skjedd på århundrer. Fjellet over dem kunne også rase ut. Mytene fortalte at dette hadde skjedd tidligere, men siden plantene ikke husket noe av dette, virket det heller ikke sannsynlig at det ville skje i nærmeste fremtid. Mer sannsynlig var det at noen ville komme inn med motorsag eller en hogstmaskin og utrydde alle sammen i løpet av få minutter. Som et ekko gjennom dalen hadde de hørt lyden av maskiner da trærne ble kuttet ned på den andre siden av jernbanesporene. Bygggefeltet ble større og større dag for dag og nå skulle også en ny skole bygges. Plattformen som man kunne gå på i skogen endret alt dette. Mange hadde måttet ofre livet sitt for at den skulle bygges, men nå var det plutselig mulig for mennesker å bevege seg rundt trærne uten å skade dem. Ingen grener ble brukket av til ved, og ingen røtter eller små planter ble lenger tråkket på. Samtidig var det nye habitatet ikke en hage. Høstens blader ble ikke fjernet og etterlot seg næring til neste års vekst. Alt dette gjorde trærne utenfor refugiet misunnelige. Som en protest mot den kritiske situasjonen hadde de begynt å danne forbund og arbeide i små grupperinger for å finne ut hva de kunne gjøre. Mest veltalende var bjørketrærne, som med sine høye og hvite stammer skilte seg ut i skogen og gjorde de scenevante. Bjørketrærne krevde like rettigheter for alle trær, både utenfor og innenfor protektoratet. Mindre buskvekster, som rognen, gikk med på dette ved å vinke bærene sine som røde flagg og for å mobilisere de andre plantene til å godkjenne forslaget. En idé var å lage et nytt protektorat som kunne omringe det første. For å klare dette måtte det lages et gjerde, men hvem skulle bygge det?
Andreas Siqueland, 21.06.2025
Relaterte prosjekter
